Vannprosjektet har eksistert i fire dager nå, og den innsamlede summen nærmer seg 5000 kroner, eller 910 Dollar. Det er 88 dager igjen. Det har vært veldig fint å se at det finnes mange som er villig til å støtte prosjektet, både med å dele budskapet og med gi penger. Vi er sykt takknemlige for den gode starten, og håper den gode trenden forsetter.

Rent vann er begynnelsen på noe veldig bra for veldig mange.En av de som støttet prosjektet, la også ved et sitat av Mor Theresa. Det sa følgende:

“At the end of life we will not be judged by how many diplomas we have received, how much money we have made, how many great things we have done. We will be judged by “I was hungry, and you gave me something to eat, I was naked and you clothed me. I was homeless, and you took me in.”

Dag 4 av 92. Dette er bare begynnelsen.

Det er den syttende mai i dag. Jeg husker at en god venn av meg, Andreas Salvesen, fortalte at han som liten hadde vært overbevist om at hele Norge feiret bursdagen hans den dagen, for det var den syttende mai 1992 Andreas kom til verden. Han ble født med hjertefeil og gjennomgikk som nyfødt omfattende hjertekirurgi. Livet hans hang i en tynn tråd. Når han ble operert skal sykepleierene ha sett engler på operasjonsrommet.

Salvesen var nesten sytten år da hjertet hans sluttet å slå. Det var på klassetur til Rundemannen at det skjedde. Luftambulanse kom raskt, men livet hans stod ikke til å redde.

Jeg kan ikke kjøre med 50-bussen uten at jeg tenker tanken om at han ikke lenger lever, og hver gang jeg ser en tuba tenker jeg på Salvesen som hver tirsdag drasset med seg tubaen sin på morgenbussen.

Bortgang setter sine merker i oss, og det skal det få lov til å gjøre. Selv om det er trist å føle på savnet, er savn også en fin ting. At vi for alltid er merket av et levd liv. Salvesens liv satte dype spor i mitt liv, og også i mange andres liv. Han hadde karakter, for å si det mildt. I dag ville Salvesen blitt tyve år. Han er ikke glemt, og jeg skal i hvert fall tenke for meg selv at vi flagger for han.

Til Andreas Salvesen ( 1992 – 2009)

Personlig går jeg alltid rundt med en følelse av at jeg skulle ha gjort noe, hjulpet noen. Jeg vil ikke kalle det dårlig samvittighet, mer en følelse av å være priviligert, og at det i dette også ligger et ansvar. Det er noe vi har, vi har fått det helt uforskyldt, og vi har muligheten til å gi det videre.

Det handler ikke om selvpromotering, imagebygging eller skyldfølelse. Det handler ikke om meg eller deg. Det handler om menneskeliv.

Nesten en milliard mennesker mangler rent vann. Det utgjør en niendedel av verdens befolkning. Mange millioner mennesker går mange timer hver dag for å komme til en vannkilde som ikke engang er ren. Mange benyttede vannkilder er infiserte av bakterier, parasitter eller igler. Hvert nittende sekund dør et menneske grunnet en vannrelatert sykdom. Bare mens du har lest disse to paragrafene er to menneskeliv blitt revet bort.

Vi opprettet et prosjekt på charitywater, som vi – orginale som vi er – valgte å kalle «Rent vann.» Prosjektet er enkelt: forsøke å samle inn 5000 dollar (29 000 kr) på 3 måneder (92 dager).
Denne summen er nok til å gi et lokalsamfunn på 250 mennesker rent drikkevann, ved hjelp av brønnbygging. Alle pengene går uavkortet til prosjektet. Utgifter til det administrative ved charitywater er dekket på annen måte.

Rent vann er ikke bare rent vann. Det er en begynnelse på noe veldig godt for veldig mange. Ringvirkningene og den selvforsterkende effekten er stor. En brønn i et lokalsamfunn vil bety bedre helse, mer penger, mer tid, som igjen vil gi muligheter for utdanning. Du kan se mer om dette i videoen under.

Vi hadde satt enormt stor pris på om du hjalp oss i dette prosjektet. 5000 Dollar på 3 måneder (92 dager) er et ambisiøst og strabasiøst mål, men vi håper, tror og ber om at vi skal få det til. Vi kunne senket målet vårt, forsøkt å samle inn 2500 i stedet for 5000, men ingen av oss er egentlig noen tilhenger av å senke våre mål for at vi lettere skal nå de. Sikt på himmelen, så lander du i hvert fall på en sky. Dette handler tross alt om død og liv for mennesker.

Vi håper du vil støtte prosjektet med en slant eller to, og om det kniper på lommeboken kan du være med å gjøre en forskjell med å dele siden med andre. All hjelp mottas med takk.

Velger man å donere betaler man kun en engangssum, det er ikke noen abonnementsløsning knyttet til dette. Dette blir vannvittig bra!

Trykk her hvis du ønsker å se prosjektet eller ønsker å donere.

Mvh,
Torsvik og Berge.

«Det er rart å se at du er en ekte person,» presterer jeg å si, og tar Karl Ove Knausgård på skulderen. Han bare smiler, og spør meg hva han skal skrive i boken.
Jeg sier det, og han skriver.
«Veldig bra bok den der,» sier jeg og peker på mitt medbrakte eksemplar av den andre boken hans, En tid for alt.
«Det er min yndlingsbok også,» sier han. Så signerer han de to bøkene, En tid for alt og boken han i dag lanserer, Alt som er i himmelen, et samarbeidsprosjekt med billedkunstneren Wagstrøm. Wagstrøm, en mann i de seksti, sitter rett ved siden av han, men i forfjamselsen glemmer jeg å få hans signatur.

Først fire dager etter møtet oppdager jeg hva Knausgård skrev i En tid for alt-boken:

“Oslo 10-5-2012 

Til Carl, 

Med ekte hilsen fra Karl Ove!” 

Alt er vel med min sjel.

Skal jeg være ærlig leser jeg ikke veldig mange blogger, noe som egentlig er ganske teit med tanke på at jeg selv blogger en del. Egentlig er det et perfekt eksempel på tendensen i vår såkalte delingskultur: Alle vil snakke, ikke alle vil lytte.

Ikke mange blogger engasjerer meg, og å lese blogger til mennesker jeg ikke kjenner gir meg svært lite med mindre de blogger om noe universelt eller interessant som går utover livene deres. Som litteratur. Filosofi. Eller cupcakes.

( Når alt dette er sagt, leser jeg nære venners blogger med iver)

Min blogg blir stort sett fulgt av venner, bekjente og en og annen person som forviller seg inn hit fordi de søkte på «hypermobile skuldre» på google. Men det er nok. Det er mer enn nok. Denne bloggen handler som regel om mitt liv, og for de i min nære omkrets er det interessant nok å lese. Jeg liker i hvert fall å skrive her.

Mens jeg nå har sittet og skrevet har jeg egentlig hele tiden forsøkt å nærme meg et poeng på en smidig og fiffig måte, men jeg ser nå at jeg har feilet. Poenget mitt er: det er ikke alle blogger jeg følger. Men Baiks blogg følger jeg.

For det første er Baik en nær venn av meg. For det andre har bloggen hans et viktig formål.
Baikolini er bloggen til en mann med retning. Og det liker jeg. Dessuten har gutten sjarm og personlighet så det holder, så det er min ydmyke anmodning at du tar turen innom bloggen hans, enten ved å trykke HER eller HER eller HER.

Jeg lukker automatisk øynene idet jeg trekkes varsomt ned under vannoverflaten. Så trekker jeg den nitrogensrike luften dypt ned i lungene. Surklingen fra munnstykket, inn og ut, inn og ut, er all lyd som finnes her, i denne enormt utbredte væsken de kaller Rødehavet. Ramadan svømmer like ved siden av meg, og han trekker meg lengre ned mot dypet. Han gjør dykktertegnet, pekefinger mot tommelfinger; det får meg til å tenke på «Helmaks, Egon» og jeg gjør det samme tegnet tilbake for å signalisere at alt er OK.

For en nordmann fra Søreide er alt under vann som en bortgjemt, andre verden. Klokken er cirka 11.00 og dykkerplassen under den nedslitte bryggen utenfor hotellet Geisum er fri for strømningene som vanligvis manifesterer seg rundt fem-seks-tiden på kvelden. Solen i Hurghada går ned i halvsekstiden, og etterlater seg de travle, trafikkerte gatene i et forholdsvis mørkt, svett kaos av innpåslitne selgere og tutende, livsfarlige taxier.

«I like everything slow,» sa en taxisjåfør til meg for tre dager siden. «Driving slow, living slow, everything slow.»
Videre snakket han så varmt om kjæresten sin. De skulle snart gifte seg. «Beautyful girlfriend,» sa han.
«Is your girlfriend slow?»
«Yes, yes, very slow.»
Og vi i taxien forstod at han mest sannsynlig hadde misforstått hva slow betyr. Inne i hjertet av sentrum kastet jeg et blikk på speedometeret hans: 80 Km/t.

Kaos.
Men her, fire meter under vann er verden fri for kaos. Her finnes det bare fisk som svømmer mellom korallrev, steiner og havplanter. Fire meter nede kjenner jeg trykket som presser mot hodet. Jeg gjør tegnet for trykk i hodet, og Ramadan stanser opp, venter på at jeg skal equalise the pressure. Det er som å få dotter i ørene på en Bergen-Ålesund-strekning, bare hakket vondere. Jeg holder meg for nesen og blåser alt jeg kan. Trykket forsvinner ikke.
«Ok?» fra Ramaden.
Jeg prøver en gang til, men trykket går ingen vei.
«Ok?» fra Ramadan.
OK-tegnet fra meg…litt trykk må man tåle.
Vi forsetter å synke mot bunnen. Fiskestimene svømmer forbi, gir oss ikke halvparten så mye oppmerksomhet som vi gir til dem. Jeg får øye på en rødrusten sylinder, med en diameter på rundt 3 meter. Jeg peker i retning av den, og Ramadan trekker oss dit. Jeg forsøker å få bevisstheten min over på noe annet enn trykket i hode, så jeg fokuserer på den surklete pustelyden jeg lager. For en fisk er luft som vann, og vann som luft. Å puste under vann, for en latterlig absurd ting det egentlig er!

Jeg strekker ut hånden og tar på sylinderen. Vi trekker oss helt bort og står i den med de mørkeblå svømmeføttene. Hva er det? Noe fra et nedsunket skip? Fisk har tatt den som bolig, de sirkler rundt tangen i den. Jeg gjør tegnet for trykk igjen og denne gangen blåser jeg alt jeg har. Nå forsvinner boblen i øret, og jeg får lyst til å smile idet smertene forlater øregangene. Men jeg kan ikke smile. Ikke fem seks meter under vann. Et smil for en tanngarde rundt et munnstykke er ikke å anbefale, det har Ramadan advart mot. Da vil det salte vannet strømme inn i kjeften og ned i halsen. Med tanke på at Rødehavet er det salteste åpne hav i verden er det ingen digg tanke. Så jeg smiler ikke. Selv om jeg vil. For å være under vann er en utrolig opplevelse.

Vi flyter bortover, rett over havbunnen. Alt i et rolig tempo, slik dykking skal være. Foran oss flyter en lilla manet. Når jeg kommer nærmere ser jeg at den på en måte ikke flyter i det hele tatt, den ligger liksom helt i ro, en hjerneløs skapning frosset i tid, som et fotografi. Ramaden strekker ut hånden og slår den, den spretter liksom forsiktig oppover og jeg får plutselig følelsen av å være en romfarer, følelsen av vektløshet kommer over meg. I noen sekunder er jeg en astronaut på vei til månen, jeg strekker ut hånden og gir maneten enda et lite dytt og rett fremfor den får jeg øye på den pinnelignende, hvite fisken jeg så torsdag når jeg snorklet. Som maneten ligger den urørlig, men ikke på samme måte, dens venting er annerledes. En manets tilstand er stilstand.
Denne fisken venter på å angripe.
Fisk, håper jeg. Øynene er kulerunde, også de helt hvite.

De tjue minuttene med turisme på havbunnen er forbi, og Ramaden gjør OK-tegnet og begynner å trekke meg oppover mot overflaten. Jeg trekker inn nitrogenluften en siste gang, sier farvel til verden under vann for denne gang, og bryter vannoverflaten.

23 April 2012

«I am god,» sier taxisjåføren og ligger på bremsen for å unngå å krasje inn i støtdemperen på bilen foran. Han tuter høyt tre ganger, så svinger han rundt sølvbilen og gasser opp. Tjue sekunder senere ruller han ned vinduet idet en annen oransje taxi kommer opp like ved siden av bilen. Taxien vi sitter i vingler mot den andre taxien og sjåføren stikker ut armen og gir en high five til en mann i den andre taxien.
“I know them,” sier han og nikker mot mannen. Han tar opp mobiltelefonen og sender en tekstmelding, og unngår så vidt å treffe noen små egyptiske gutter på vei til å krysse en rundkjøring.
Han holder mobilen mot øre med venstre hånd, girer med høyre hånd. Han er tom for hender på rattet og ligger i 60 km i timen i et trangt smug. Han legger fra seg mobilen og fisker opp en røykepakke, tilbyr meg en sigarett, trekker på skuldrene når jeg sier “no thank you.” Så gasser han opp, bremser hardt, presser seg gjennom en umulig åpning mellom en buss og en varebil, gasser opp igjen, til han er oppe i bakenden på bilen foran. “I am crazy,” sier han. “Crazy.»
Så gasser han opp og jeg griper om håndtaket.
«I will create accident,»” sier han og gliser.
“It is not an accident if you do it on purpose,” sier jeg, men han forstår ikke hva jeg sa.

For ni timer siden befant jeg meg noen metere fra Fredrik. Jeg lå i en svart skinnsofa på Malmøya, nå sitter jeg og svetter ved siden av Egypts farligste taxisjåfør.
Og det er en spennende observasjon, at når vi åpner øynene om morgenene ikke egentlig aner hvor vi kan ende opp. Egypt. En taxi. En parfymebutikk. I Ari Behns armer.

På flyplassen.

—–

Etter knappe åtte timer i Egyptens land..

Forsettelse følger..